Fedme den nye normalen



Overforbruk av mat og drikke er fremdeles et skambelagt tabu i vår kultur. Fedmeepidemien har blitt vår tids klassekamp.

 


Noe av det verste det moderne menneske kan gjøre, er å fråtse. Fråtsing er tegn på mangel på selvkontroll. Den tjukke kroppen er ikke bare tegn på et ytre forfall, den vitner også om en sjel i forfall, et individ som ikke kan kunsten å beherske seg, et menneske som ikke vet å tenke langsiktig, men propper i seg hva hjertet måtte begjære. Et menneske som ikke tar vare på seg selv, ser vi på som en omvandrende fallitterklæring.


Jævla fettmonster
De siste årene har stadig flere menn stått frem i offentligheten og gjort skammen over sine tjukke kropper politisk. Det har blitt satt på dagsorden av Kristian Fjellanger som i boka Feit forteller om omverdens syn på hans overvekt og slanking, og hvordan han ble behandlet annerledes etter å ha kastet av seg 70 kilo. Først da følte han at han fikk være en del av det gode selskapet. Også i den skjønnlitterære boka Fatso av Lars Ramslie møter vi Rhino Hanssen som forteller om et ensomt liv som en tjukkas som får dagene til å gå med å fortære store mengder junkfood og porno, og har liten kontakt med kvinner.
«Det verste for meg har aldri vært det fysiske, det har vært blikkene jeg får, at folk peker. Overvekt er tabu. Det er forbundet med at du er uren, at du er stygg. Vi vokser opp med folkeeventyr om den feite grisen som bare spiser og spiser.» Ordene kommer fra Jørgen Foss. Jørgen er en tjukkas. Skolegårdens mobbeoffer. Han har blitt spyttet på og peket fingre til. Ropt etter.  «Du er et fettmonster, Jørgen.» Jørgen sier at han føler folk er redde for å ta på ham. Han sier at han føler seg uren. Fedmen står i veien for likeverdige relasjoner. Jørgen føler kanskje ikke at andre ser ham som han egentlig er. Følelsen av urenhet kan betraktes som en internalisering av mange hundre års skamlære.
Måtehold ? middelklassens dyd
Fedmedebatten er ikke bare en debatt om hva som er en sunn og hensiktsmessig måte å skikke seg. Selv om det naturligvis er grunn til å være bekymret for dem som reelt blir syke av overspising og underspising, og det er legitimt å samtale om godt kosthold og trening, er det neppe til å komme utenom at det for dem det gjelder også kan oppleves som om omverdenen fordømmer dem for ikke å lykkes med å ha en sunn og slank kropp. Det handler om destruktive skjønnhetsidealer, og dette er ikke lenger bare en feministisk kampsak. Menn som Jørgen Foss, Kristian Fjellanger og litterære figurer som Rhino Hanssen beskriver hvordan de opplever at de grunnleggende feiler i å beherske en dyd som måtehold. Andre fortolker deres fedme som et spørsmål om å ?ta seg sammen? og avstå fra fråtsing. Kom deg opp på tredemølla, kjære venn, stå i mot innskytelsen til å spise den literen med vaniljeis. Deres kropper fortolkes som noe grunnleggende annet enn det problemet deres handler om. 


Besatt av helse
Tjukke mennesker betraktes som fråtsere uten selvkontroll, selv om flere egentlig er syke. Noen har dårlige gener, andre et dårlig selvbilde. Maten kan bli et sted å hente trøst. Fedmeepidemien finner sted samtidig som spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi preger manges liv i den vestlige verden. I følge Folkehelseinstituttet lider cirka 18.000 norske kvinner av bulimi, og stadig flere menn får spiseforstyrrelser.
For anorektikerne og bulimikerne blir maten deres verste fiende. Bulimikerne gjør det samme som fråtserne i gamle tiders etegilder gjorde: De propper seg med mat, kaster opp, og propper i seg mat igjen. I blant flere ganger daglig. Selv om de er alvorlig syke og ikke fråtser i den betydningen at de ikke greier å kontrollere vellyst og utøve måtehold, fortolker de sin sykdom som akkurat dette. En norsk jente på 20 år med bulimi skriver følgende på sin blogg:
«Nå skal jeg fråtse og det blir så godt. Gleder meg til å spise masse potetgull og godteri. Det skal jo opp igjen uansett, så hvorfor ikke bare spise mye av det? Jajaja, jeg høres fæl ut nå, jeg vet det. Men akkurat nå er det sykdommen som snakker for meg. Den har tatt overhånd og i dag har jeg ikke klart å stå i mot»

For personer med bulimi kjennes det å finne en middelvei mellom begjæret etter en perfekt kropp og innskytelsen etter å slokke negative følelser i ?fråtsing? ofte umulig. Bedre blir det ikke av skammen. Alle med spiseforstyrrelser og personer som lider av overvekt deler den. Skammen forsegler en destruktiv selvforståelse og flere oppfatter seg selv som syndere og fråtsere. Det paradoksale er: Det moderne menneske har blitt besatt av helse, samtidig som vi er slaver av mat, enten vi underspiser eller overspiser.

Vår tids klassekamp
Tjukkasenes og bønnestakenes kamp mot vekta utspiller seg ikke i et kulturelt vakuum. Den utspiller seg i en samfunnskontekst der måtehold lenge har vært, og i sterkere grad er, en dyd på lik linje med det å være en god forelder og ha en vellykket karriere. Både overklassen og deler av middelklassen påkoster seg i større grad personlige trenere, oppsøker kostholdseksperter og tar seg råd til å kjøpe sunn, økologisk mat. Dermed knyttes livsstil, vellykkethet og måtehold også intimt sammen med klasse. I USA er for eksempel Mississippi både den fattigste delstaten og den delstaten der fedme er mest utbredt. I den vestlige verden rammer overvekt spesielt arbeiderklassen, som verken har økonomisk eller kulturell kapital til å leve sunt. I følge en studie som ble publisert iThe American Journal of Clinical Nutrition kan man for én dollar kjøpe en pose potetgull som rommer 1200 kalorier, mens man for samme beløp bare kan kjøpe fersk frukt med et kaloriinnhold på 170 kalorier. CNN-kommentatoren LZ Granderson omtaler fedmeepidemien i USA som vår tids klassekamp.
Når man ikke lykkes med å ha en velpleid kropp, feiler man altså ikke bare med å leve opp til de idealene som skjønnhetsindustrien daglig hamrer inn i hodene våre. Fedmen blir også et speil på klassetilhørighet  ̶  og alle vet at det å være fattig er et sosialt stigma. Det gjelder kanskje særlig i land som Norge, med en sterk egalitær ideologi og relativt lite ulikhet.

Fjerner seg fra Gud og fornuft
I Summa Theologica skriver Thomas Aquinas at fråtsing, det vil si overforbruk av mat og drikke, er en synd fordi det er uttrykk for et overdrevet begjær. Et slikt begjær fjerner mennesket fra sin fornuft og står i veien for forholdet til Gud.
Men det er ikke bare forholdet til Gud eller individets frihet som korrumperes av fråtsingen. Fråtsing kan føre til andres nød og ufrihet, og lede en inn i andre synder også, mener historikeren Suetonius (ca. 79 e.kr.). I verket The Lives of the Twelve Caesars beskriver han hvordan romerske keisere som fråtset, gjorde seg skyldige i andre synder, som stolthet, begjær, latskap og mord. Keiseren Caligula skal ha forlystet seg med å la mennesker bli torturert mens han selv inntok solide måltider. En forfatter skal ha blitt brent levende i et amfiteater, en ridder fikk skåret sin tunge av og andre personer av en viss rang ble brennemerket i ansiktet. Caligula skal ha bedrevet hor og incest, og ydmyket kvinner. Den syndige opptredenen forklarer Suetonius med Caligulas tøylesløse fråtsing.
I en artikkel om Aquinas og Suetonius konkluderer religionsviter Jammie Gillespie at litteraturen om fråtsing viser at åndelig og materiell fråtsing kan føre til alvorlige karakterbrister hos mennesker og påvirke ens religiøse praksis. Akademikeren parafraserer Bibelen og slår varsko: «Hvis du gir etter for fråtsingens fristelse, blir du så utålelig og støtende at bare andre fråtsere vil omgås deg!» Fråtseren får stille seg i skammekroken. Jævla fettmonster.
Den fete manns bønn
Mens man tidligere syndet mot religiøse regler når man hadde et overforbruk av mat og drikke, synder man i dag mot verdslige skjønnhetsidealer og perfekthetsnormer. Noen snur seg likevel til Gud i håp om å bli kurert for sin hang til krem, kaker og vafler.

Den amerikanske komikeren og poeten Victor Buono ? en fyldig fråtser av rang, som var kjent for sin hang til både mat, drikke og kvinner ­? ber i det satiriske diktetThe Fat Man?s Prayer om hjelp til å komme inn i de fitnessfrelstes rekker. Til tross for den ironiske tonen bærer diktet vitnesbyrd om hvor tabubelagt mat er i vårt moderne samfunn, og hvor dype røtter dette har i kristen og religiøs morallære. Djevelen lurer i alt fra vafler og sjokolade til kjærlighet på pinne. Veien til helvete er ikke brolagt med gode intensjoner om måtehold og gavmildhet ? antitesen til fråtsing ? men med smør.

Frihet til å fråtse?
Det er ingen tvil om at det å fortolke sykelig overvekt som fråtsing blir for enkelt. Tonen i den offentlige fedmedebatten er ikke alltid så omsorgsfull som man kunne ønske seg.
I dag er Jørgen Foss 23 år, fedmeoperert og han vil ikke dø. Han vil rekke å bli 30, og aller helst vil han bli kulturminister, fortalte han til Dagbladet i høst. Jørgen Foss står i et dilemma. Han forsvarer friheten til å fråtse, samtidig som han frykter at vekta skal bli hans død. Han mener at samfunnet må akseptere at noen mennesker ønsker å veie 150 kilo, men han vet også at det er grenser for hva en kropp kan tåle.

Hvordan skal man forholde seg til dette? Er det mulig å ha en respektfull debatt om overvekt og livsstil som viser hvor politisk fedme er, samtidig som man også på et grunnleggende filosofisk nivå tar stilling til hvor destruktiv fråtsing, overforbruk av materiell luksus og overdrevent inntak av mat og drikke, er? I hvor stor grad handler fråtsing om begjær, og skal vi bare la folk gjøre det de selv vil, selv om det er destruktivt og helseskadelig for dem?
Grunnleggeren av moderne skeptisisme, den franske filosofen Michel de Montaigne, ber mennesket om å ha kustus på sitt begjær. Ikke så mye av hensyn til Gud, men fordi det begrenser individets frihet: «Et slikt voldsomt og pågående begjær er mer til hinder enn nytte for fremgangen i vårt forsett; fyller oss med utålmodighet med alt som yter motstand eller forsinker oss og gjør oss bitre og mistenksomme mot dem vi har med å gjøre. Vi har ikke det fulle herredømme over en sak som besetter og behersker oss?», skriver han i Essays (1580). Montaigne hevder videre at«menneskesinnet må finne en likevekt mellom hatet til smerten og kjærligheten til vellysten.». Uten denne likevekten, vil den som ikke behersker innskytelsen til å fråtse, risikere en fordervelse av både helsa og de sosiale relasjonene man er del av, mente han. Mennesket bør altså ikke ha full frihet til å fråtse, skal man tro Montaigne. «Filosofien krever at vi besinner oss. »

En fråtsers bekjennelser
Det er mulig at fråtsing har alvorlige slagsider, men det har det også å nekte mennesket nytelse og ignorere menneskelig begjær, som tross alt også er egenskaper som er skapt i Guds eller naturens bilde. Den feministiske religionshistorikeren Mary Louise Bringle beklager seg i artikkelenConfessions of A Glutton (1989) over at man i kristen etikk og teologi bare tematiserer fråtsing i forhold til hvordan det enten perverterer ens spiritualitet eller det politiske ved måten mat fordeles på i den globale økonomien. Den private og skamfulle fråtsingen, skriver hun, må ikke reduseres til et fundamentalistisk spørsmål om å kaste av seg «syndig fett».
Bringle mener at fråtsing, fra et kristent ståsted, er å betrakte som synd av helt andre årsaker enn man vanligvis forestiller seg. Hun har vært periodeslanker og periodeoverspiser så lenge hun kan huske, og forklarer blant annet dette med at hun ikke bestandig har hatt tro på at hun kunne fylle tomrommet etter et måltid med noe godt. Synden (eller vi kan kanskje heller bruke ordet ?feiltrinn?) ligger i selvhatet og i den manglende tilliten til at man kan mestre verden. Det er en dygd og en feiring av selve skaperverket å ta vare på sin helse, mener hun, og slår fast at den sjela som er mest fleksibel, er den som kan sette seg ved den himmelske banketten og nyte et måltid ? uten å bekymre seg for om det er smør på brødet eller om melken er 98 prosent fettfri.
Uansett om man er tjukk eller tynn har man krav på samfunnets respekt. Samtidig må det moderne mennesket ta stilling. Vi kan ikke la mat og begjæret etter materiell overflod besette oss fullstendig, men vi skal heller la oss styre av krav om måtehold av feil grunner, enten det er kommersialismens krav om perfekthet eller religionens indoktrinering av skam. Lar vi oss besette av noe, blir vi ufri. Skammer vi oss alene og føler oss som syndere, mister vi grepet om at fråtsing i alle dets former, enten det handler om sykelig overvekt eller materielt overforbruk, når alt kommer til alt, er dypt politisk.

 

A Fat Man's Prayer
av Victor Buono


Lord, My soul is ripped with riot
incited by my wicked diet.
«We Are What We Eat,» said a wise old man!
and, Lord, if that?s true, I?m a garbage can.
I want to rise on Judgment Day, that?s plain!
But at my present weight, I?ll need a crane.
So grant me strength, that I may not fall
into the clutches of cholesterol.
May my flesh with carrot-curls be sated,
that my soul may be polyunsaturated
And show me the light, that I may bear witness
to the President?s Council on Physical Fitness.
And at oleomargarine I?ll never mutter,
for the road to Hell is spread with butter.
And cream is cursed; and cake is awful;
and Satan is hiding in every waffle.
Mephistopheles lurks in provolone;
the Devil is in each slice of baloney,
Beelzebub is a chocolate drop,
and Lucifer is a lollipop.
Give me this day my daily slice
but cut it thin and toast it twice.
I beg upon my dimpled knees,
deliver me from jujubees.
And when my days of trial are done,
and my war with malted milk is won,
Let me stand with the Saints in Heaven
In a shining robe?size 37.
I can do it Lord, If You?ll show to me,
the virtues of lettuce and celery.
If You?ll teach me the evil of mayonnaise,
of pasta a la Milannaise
potatoes a la Lyonnaise
and crisp-fried chicken from the South.
Lord, if you love me, shut my mouth.

 

Islam er på god vei til å etablere seg i vestlige land inkludert Norge

 

Islam er grunnlagt fra Muhameds ord, Muhamed var en blodtørstig sexgal morderisk krigshisser av en general med masse koner og sexslaver. Muhamed er langt på vei den mest voldelige person som noen gang har dannet grunnlag for en religion. Det er veldig klart til og med helt fra kjernen at denne religionen er tuftet på krig, vold og undertrykkelse, Muhamed og hans filosofi er rake motsetning av Jesus og filosofiene om fred og nestekjærlighet proklamert av den jødiske kultlederen. Muhamed gav folk valget om å konvertere eller dø, Islam er alltid blitt spredt gjennom krig, vold og undertrykkelse, på samme måte som den spres i dag. At Islam er freden religion er en løgn, hele historien til Islam fra Muhameds levedager frem til i dag vitner om alt annet enn et fredelig budskap. Freden religion er så absurd betegnelse på Islam at kun fanatiske journalister og radikale venstrevridde sosialister med forakt mot vestlig sivilisasjon kan overbevise seg selv om at dette er en fredens religion. At ikke alle terror angrep fra de store operasjonene som bombingen i Paris til de mindre som mordet på en britisk soldat på åpen gate er eksempler nok så kan man undre hva som må til for å få folk til å se realiteten. Og tror man at dette ikke skal bli verre med antallet muslimer som kommer med asylbølgen så er det et bevis på at det kulturmarxistiske budskapet til media er meget effektivt.

Uansett hvor mye vold og terror vi blir utsatt for vil våre aviser og tv kanaler proklamere at dette har ingenting med islam og muslimer å gjøre og at Islam er freden religion. Angrepene på Charlie Hebdo i Frankrike føyer seg i en lang rekke av angrep på ytringsfriheten i vesten. Men vestens media som skal være forsvarer av ytringsfriheten er utrolig positive og åpne for mer forståelse av Islam. Vi må se på Islamsk inntog i våre liv som berikende influenser fra eksotiske kulturer.

Sharia er delvis innført i mange storbyer i Europa allerede, disse kreftene vokser seg stadig sterkere med asylstrømmen, London er et eksempel hvor etnisk europeer er en minoritet i dag og Sharia etablerer seg i nabolag etter nabolag. Stadige rop om særlover og ekstra respekt for egne kultur med åpen forakt for andre kulturer er fane saker for muslimer i hele Europa, men ifølge våre aviser er dette små grupperinger i en ellers voksende gruppe av fredelige muslimer. Hvordan forklarer de da den økende takten på terror aksjoner i Europa. Hvis vi ser på media bilde i Norge de siste 10 årene er det stadig mer spalte plass til muslimer, urimelige særkrav, noen forlanger respekt og forståelse mens andre er fornærmet, støtt og utsatt for rasisme, andre hyller terror, noen sultestreiker eller går fakkeltog side opp og side ned i landets aviser fylles med muslimers problemstillinger i vestlig samfunn. Det er lite som taler for at det er kun noen få prosent av befolkingen når de krever så mye omtenksomhet. Er det unaturlig å frykte for hva som skjer når prosent andelen vokser at dette kanskje blir verre, hva skjer når de blir 10% av befolkningen i Norge i forhold til 2-3 prosent som i dag, hva bringer egentlig muslimer med seg inn i vesten annet en konflikt, særkrav, vold og kvinneundertrykkelse, dette koster velferden massevis av penger, og vi tjener absolutt ingenting på dette. At det finnes leger fra Midøsten i Norge er greit, men vi får mer pasienter enn leger og rakket forskere, vi får mer folk avhengig av almisser og statsstøtte en ressurser inn i samfunnet fra Midøsten. Hvorfor er Islam fredens religion når det utføres mer mord og vold under dens fane enn hva samtlige andre religioner er skyldig i til sammen, med god margin. Hvordan kan muslimer være en resurs når de i større grad enn etniske nordmenn er avhengig av sosial hjelp til å fø sine barn.

Når media påstår noe annet er det løgn og bedrag, vi tjener ingenting og vi taper masse for en hel mengde samfunns problemer vi kunne klart oss godt uten. Dette er et rent og grovt taps prosjekt av astronomiske dimensjoner for hele vesten og en sikrer vei inn i en konfliktfullt fremtid full av farer for våre kommende generasjoner. Vi får sharia kulturen med på kjøpet, Innen Islam er det ingen skille mellom stat og kirke, Islam trenger ikke dommere og advokater eller lovgivende organer, de trenger kun Sharia.

 Islam søker og dominere alt i et samfunn på samme måte som kommunisme. Alle samfunn som importerer inn Islam som Norge gjør, begår en alvorlig feil, det er et voldelig overgrep mot den boende befolkningen i et vært land. Det er alltid journalister og redaktører som kjemper fremst for dette overgrepet mot egen befolkning, ellers er det politikere med kjærlighet til kommunisme og sosialisme som fremmer budskapet om at dette er positivt for vestens samfunn.

Det er ingen rasjonell grunn for å utsett europeiske folk for dette ondskapsfulle og ødeleggende prosjektet. Våre land er på full fart i vei med å gjenspeile samfunnene i 3. verden, disse trygge flotte samfunnene vi arvet skal vi gi videre rasert og ugjenkjennelige til kommende generasjoner først og fremst takket være et radikalisert venstrevridd media.

Islam er freden religion og alle religioner har vold i sin historie og voldelige følger i dag er et av argumentene vi stadig hører, hva med de blodige kristne korstogene, Anders Behring Breivik eller kristenfundamentalistene som bomber abort klinikker. IRA er en hvit terroraksjon, en viktig forskjell er at IRA står for Irsk republikansk arme det ligger vel litt i navnet at dette ikke er religiøs organisasjon. Hvor er de buddhistiske selvmordsbomberne, når ble noen halshugget av en bøddel som leser bibelen vers sist, Islam har like mye hat for jøder som Nazi Tyskland hadde, men man blir ofte omtalt som nazist hvis man kritiserer Islam. Logikken til venstresiden i media og politikken er fraværende.

Korstogene startet nettopp på grunn av at Islam prøvde og invadere kristne områder i hundrevis av år, korstogene var et forsvars basert tiltak ikke basert på invadering eller imperialistiske baktanker. Ku Klux Klan siste mord ble utført i 1981, men vårt kjøre VG har den siste tiden kjørt en massiv kampanje om denne farlige terror organisasjonen som fremdeles truer verden. Og ofrene fra abortklinikkene som er angrepet av kristenfundamentalister er samlet hva Islam krever av ofre daglig.

Det var faktisk en hel rekke terror handlinger som ble utført rundt i verden samme dag som Breivik satte sin skinnsyke plan i gang, disse fikk ikke noe særlig media omtale, og uansett hvordan man ser det så er en terror aksjon utført av etniske Europeere en sjeldenhet i disse tider. Det finnes lite hold i venstresidens argument for at Islam er fredens religion eller at Islam ikke er en mer voldelig ideologi enn samtlige verdens religioner til sammen i dag.

Så når EU er for åpne grenser og folk kan udokumentert bevege seg i Europa takket være Schengen avtalen er vi ikke mindre utsatt for terrorisme, og når vi ser budskapet i Sharia og Koranen kan vi heller ikke si at vi ikke ble advart, så hva kan vi forvente oss i fremtiden i Europa med denne politikken til EU som støttes og videreformidles av media.

Like mye som Islam er fremmed og uforståelig for oss i vesten er det naturlig og forståelig for muslimer, Islam er like naturlig for folk fra Midtøsten som ytringsfrihet er for oss, det er ingenting som tilsier at muslimer blir mindre religiøse av å bo i vesten, andre og tredje generasjons innvandrere er like religiøse som sine forelder og beste foreldre, det finnes ingen grunn til å tro at vi kan pøse inn med folk fra Midtøsten uten å få Islam og Sharia med på kjøpet. Like lite sannsynlig som at folk i vesten vil konvertere til Islam er det og forvente at muslimer skal forkaste sin religion og kultur, folk fra Midtøsten vil alltid være lojale mot sin kultur og tro på samme måte som vi i vesten trenger vår kultur med velferd, ytringsfrihet og rettferdighet. Det er lett å tro at det som kommer naturlig for oss også skal falle seg naturlig for andre, men det er ikke tilfellet og det er derfor vi har forskjellige kulturer. For Islam har ikke skapt og formet folkene i Midtøsten, det er folkene som har utformet Islam basert på sine verdier og verdens oppfatning, hadde ytringsfrihet og velferd vært naturlig for folk i Midtøsten hadde de implementert dette i sin egen kultur for mange hundre år siden. Vi er i ferd med å skape et utrygt og konfliktfullt samfunn for våre kommende generasjoner.

hits