Fedme den nye normalen



Overforbruk av mat og drikke er fremdeles et skambelagt tabu i vår kultur. Fedmeepidemien har blitt vår tids klassekamp.

 


Noe av det verste det moderne menneske kan gjøre, er å fråtse. Fråtsing er tegn på mangel på selvkontroll. Den tjukke kroppen er ikke bare tegn på et ytre forfall, den vitner også om en sjel i forfall, et individ som ikke kan kunsten å beherske seg, et menneske som ikke vet å tenke langsiktig, men propper i seg hva hjertet måtte begjære. Et menneske som ikke tar vare på seg selv, ser vi på som en omvandrende fallitterklæring.


Jævla fettmonster
De siste årene har stadig flere menn stått frem i offentligheten og gjort skammen over sine tjukke kropper politisk. Det har blitt satt på dagsorden av Kristian Fjellanger som i boka Feit forteller om omverdens syn på hans overvekt og slanking, og hvordan han ble behandlet annerledes etter å ha kastet av seg 70 kilo. Først da følte han at han fikk være en del av det gode selskapet. Også i den skjønnlitterære boka Fatso av Lars Ramslie møter vi Rhino Hanssen som forteller om et ensomt liv som en tjukkas som får dagene til å gå med å fortære store mengder junkfood og porno, og har liten kontakt med kvinner.
«Det verste for meg har aldri vært det fysiske, det har vært blikkene jeg får, at folk peker. Overvekt er tabu. Det er forbundet med at du er uren, at du er stygg. Vi vokser opp med folkeeventyr om den feite grisen som bare spiser og spiser.» Ordene kommer fra Jørgen Foss. Jørgen er en tjukkas. Skolegårdens mobbeoffer. Han har blitt spyttet på og peket fingre til. Ropt etter.  «Du er et fettmonster, Jørgen.» Jørgen sier at han føler folk er redde for å ta på ham. Han sier at han føler seg uren. Fedmen står i veien for likeverdige relasjoner. Jørgen føler kanskje ikke at andre ser ham som han egentlig er. Følelsen av urenhet kan betraktes som en internalisering av mange hundre års skamlære.
Måtehold ? middelklassens dyd
Fedmedebatten er ikke bare en debatt om hva som er en sunn og hensiktsmessig måte å skikke seg. Selv om det naturligvis er grunn til å være bekymret for dem som reelt blir syke av overspising og underspising, og det er legitimt å samtale om godt kosthold og trening, er det neppe til å komme utenom at det for dem det gjelder også kan oppleves som om omverdenen fordømmer dem for ikke å lykkes med å ha en sunn og slank kropp. Det handler om destruktive skjønnhetsidealer, og dette er ikke lenger bare en feministisk kampsak. Menn som Jørgen Foss, Kristian Fjellanger og litterære figurer som Rhino Hanssen beskriver hvordan de opplever at de grunnleggende feiler i å beherske en dyd som måtehold. Andre fortolker deres fedme som et spørsmål om å ?ta seg sammen? og avstå fra fråtsing. Kom deg opp på tredemølla, kjære venn, stå i mot innskytelsen til å spise den literen med vaniljeis. Deres kropper fortolkes som noe grunnleggende annet enn det problemet deres handler om. 


Besatt av helse
Tjukke mennesker betraktes som fråtsere uten selvkontroll, selv om flere egentlig er syke. Noen har dårlige gener, andre et dårlig selvbilde. Maten kan bli et sted å hente trøst. Fedmeepidemien finner sted samtidig som spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi preger manges liv i den vestlige verden. I følge Folkehelseinstituttet lider cirka 18.000 norske kvinner av bulimi, og stadig flere menn får spiseforstyrrelser.
For anorektikerne og bulimikerne blir maten deres verste fiende. Bulimikerne gjør det samme som fråtserne i gamle tiders etegilder gjorde: De propper seg med mat, kaster opp, og propper i seg mat igjen. I blant flere ganger daglig. Selv om de er alvorlig syke og ikke fråtser i den betydningen at de ikke greier å kontrollere vellyst og utøve måtehold, fortolker de sin sykdom som akkurat dette. En norsk jente på 20 år med bulimi skriver følgende på sin blogg:
«Nå skal jeg fråtse og det blir så godt. Gleder meg til å spise masse potetgull og godteri. Det skal jo opp igjen uansett, så hvorfor ikke bare spise mye av det? Jajaja, jeg høres fæl ut nå, jeg vet det. Men akkurat nå er det sykdommen som snakker for meg. Den har tatt overhånd og i dag har jeg ikke klart å stå i mot»

For personer med bulimi kjennes det å finne en middelvei mellom begjæret etter en perfekt kropp og innskytelsen etter å slokke negative følelser i ?fråtsing? ofte umulig. Bedre blir det ikke av skammen. Alle med spiseforstyrrelser og personer som lider av overvekt deler den. Skammen forsegler en destruktiv selvforståelse og flere oppfatter seg selv som syndere og fråtsere. Det paradoksale er: Det moderne menneske har blitt besatt av helse, samtidig som vi er slaver av mat, enten vi underspiser eller overspiser.

Vår tids klassekamp
Tjukkasenes og bønnestakenes kamp mot vekta utspiller seg ikke i et kulturelt vakuum. Den utspiller seg i en samfunnskontekst der måtehold lenge har vært, og i sterkere grad er, en dyd på lik linje med det å være en god forelder og ha en vellykket karriere. Både overklassen og deler av middelklassen påkoster seg i større grad personlige trenere, oppsøker kostholdseksperter og tar seg råd til å kjøpe sunn, økologisk mat. Dermed knyttes livsstil, vellykkethet og måtehold også intimt sammen med klasse. I USA er for eksempel Mississippi både den fattigste delstaten og den delstaten der fedme er mest utbredt. I den vestlige verden rammer overvekt spesielt arbeiderklassen, som verken har økonomisk eller kulturell kapital til å leve sunt. I følge en studie som ble publisert iThe American Journal of Clinical Nutrition kan man for én dollar kjøpe en pose potetgull som rommer 1200 kalorier, mens man for samme beløp bare kan kjøpe fersk frukt med et kaloriinnhold på 170 kalorier. CNN-kommentatoren LZ Granderson omtaler fedmeepidemien i USA som vår tids klassekamp.
Når man ikke lykkes med å ha en velpleid kropp, feiler man altså ikke bare med å leve opp til de idealene som skjønnhetsindustrien daglig hamrer inn i hodene våre. Fedmen blir også et speil på klassetilhørighet  ̶  og alle vet at det å være fattig er et sosialt stigma. Det gjelder kanskje særlig i land som Norge, med en sterk egalitær ideologi og relativt lite ulikhet.

Fjerner seg fra Gud og fornuft
I Summa Theologica skriver Thomas Aquinas at fråtsing, det vil si overforbruk av mat og drikke, er en synd fordi det er uttrykk for et overdrevet begjær. Et slikt begjær fjerner mennesket fra sin fornuft og står i veien for forholdet til Gud.
Men det er ikke bare forholdet til Gud eller individets frihet som korrumperes av fråtsingen. Fråtsing kan føre til andres nød og ufrihet, og lede en inn i andre synder også, mener historikeren Suetonius (ca. 79 e.kr.). I verket The Lives of the Twelve Caesars beskriver han hvordan romerske keisere som fråtset, gjorde seg skyldige i andre synder, som stolthet, begjær, latskap og mord. Keiseren Caligula skal ha forlystet seg med å la mennesker bli torturert mens han selv inntok solide måltider. En forfatter skal ha blitt brent levende i et amfiteater, en ridder fikk skåret sin tunge av og andre personer av en viss rang ble brennemerket i ansiktet. Caligula skal ha bedrevet hor og incest, og ydmyket kvinner. Den syndige opptredenen forklarer Suetonius med Caligulas tøylesløse fråtsing.
I en artikkel om Aquinas og Suetonius konkluderer religionsviter Jammie Gillespie at litteraturen om fråtsing viser at åndelig og materiell fråtsing kan føre til alvorlige karakterbrister hos mennesker og påvirke ens religiøse praksis. Akademikeren parafraserer Bibelen og slår varsko: «Hvis du gir etter for fråtsingens fristelse, blir du så utålelig og støtende at bare andre fråtsere vil omgås deg!» Fråtseren får stille seg i skammekroken. Jævla fettmonster.
Den fete manns bønn
Mens man tidligere syndet mot religiøse regler når man hadde et overforbruk av mat og drikke, synder man i dag mot verdslige skjønnhetsidealer og perfekthetsnormer. Noen snur seg likevel til Gud i håp om å bli kurert for sin hang til krem, kaker og vafler.

Den amerikanske komikeren og poeten Victor Buono ? en fyldig fråtser av rang, som var kjent for sin hang til både mat, drikke og kvinner ­? ber i det satiriske diktetThe Fat Man?s Prayer om hjelp til å komme inn i de fitnessfrelstes rekker. Til tross for den ironiske tonen bærer diktet vitnesbyrd om hvor tabubelagt mat er i vårt moderne samfunn, og hvor dype røtter dette har i kristen og religiøs morallære. Djevelen lurer i alt fra vafler og sjokolade til kjærlighet på pinne. Veien til helvete er ikke brolagt med gode intensjoner om måtehold og gavmildhet ? antitesen til fråtsing ? men med smør.

Frihet til å fråtse?
Det er ingen tvil om at det å fortolke sykelig overvekt som fråtsing blir for enkelt. Tonen i den offentlige fedmedebatten er ikke alltid så omsorgsfull som man kunne ønske seg.
I dag er Jørgen Foss 23 år, fedmeoperert og han vil ikke dø. Han vil rekke å bli 30, og aller helst vil han bli kulturminister, fortalte han til Dagbladet i høst. Jørgen Foss står i et dilemma. Han forsvarer friheten til å fråtse, samtidig som han frykter at vekta skal bli hans død. Han mener at samfunnet må akseptere at noen mennesker ønsker å veie 150 kilo, men han vet også at det er grenser for hva en kropp kan tåle.

Hvordan skal man forholde seg til dette? Er det mulig å ha en respektfull debatt om overvekt og livsstil som viser hvor politisk fedme er, samtidig som man også på et grunnleggende filosofisk nivå tar stilling til hvor destruktiv fråtsing, overforbruk av materiell luksus og overdrevent inntak av mat og drikke, er? I hvor stor grad handler fråtsing om begjær, og skal vi bare la folk gjøre det de selv vil, selv om det er destruktivt og helseskadelig for dem?
Grunnleggeren av moderne skeptisisme, den franske filosofen Michel de Montaigne, ber mennesket om å ha kustus på sitt begjær. Ikke så mye av hensyn til Gud, men fordi det begrenser individets frihet: «Et slikt voldsomt og pågående begjær er mer til hinder enn nytte for fremgangen i vårt forsett; fyller oss med utålmodighet med alt som yter motstand eller forsinker oss og gjør oss bitre og mistenksomme mot dem vi har med å gjøre. Vi har ikke det fulle herredømme over en sak som besetter og behersker oss?», skriver han i Essays (1580). Montaigne hevder videre at«menneskesinnet må finne en likevekt mellom hatet til smerten og kjærligheten til vellysten.». Uten denne likevekten, vil den som ikke behersker innskytelsen til å fråtse, risikere en fordervelse av både helsa og de sosiale relasjonene man er del av, mente han. Mennesket bør altså ikke ha full frihet til å fråtse, skal man tro Montaigne. «Filosofien krever at vi besinner oss. »

En fråtsers bekjennelser
Det er mulig at fråtsing har alvorlige slagsider, men det har det også å nekte mennesket nytelse og ignorere menneskelig begjær, som tross alt også er egenskaper som er skapt i Guds eller naturens bilde. Den feministiske religionshistorikeren Mary Louise Bringle beklager seg i artikkelenConfessions of A Glutton (1989) over at man i kristen etikk og teologi bare tematiserer fråtsing i forhold til hvordan det enten perverterer ens spiritualitet eller det politiske ved måten mat fordeles på i den globale økonomien. Den private og skamfulle fråtsingen, skriver hun, må ikke reduseres til et fundamentalistisk spørsmål om å kaste av seg «syndig fett».
Bringle mener at fråtsing, fra et kristent ståsted, er å betrakte som synd av helt andre årsaker enn man vanligvis forestiller seg. Hun har vært periodeslanker og periodeoverspiser så lenge hun kan huske, og forklarer blant annet dette med at hun ikke bestandig har hatt tro på at hun kunne fylle tomrommet etter et måltid med noe godt. Synden (eller vi kan kanskje heller bruke ordet ?feiltrinn?) ligger i selvhatet og i den manglende tilliten til at man kan mestre verden. Det er en dygd og en feiring av selve skaperverket å ta vare på sin helse, mener hun, og slår fast at den sjela som er mest fleksibel, er den som kan sette seg ved den himmelske banketten og nyte et måltid ? uten å bekymre seg for om det er smør på brødet eller om melken er 98 prosent fettfri.
Uansett om man er tjukk eller tynn har man krav på samfunnets respekt. Samtidig må det moderne mennesket ta stilling. Vi kan ikke la mat og begjæret etter materiell overflod besette oss fullstendig, men vi skal heller la oss styre av krav om måtehold av feil grunner, enten det er kommersialismens krav om perfekthet eller religionens indoktrinering av skam. Lar vi oss besette av noe, blir vi ufri. Skammer vi oss alene og føler oss som syndere, mister vi grepet om at fråtsing i alle dets former, enten det handler om sykelig overvekt eller materielt overforbruk, når alt kommer til alt, er dypt politisk.

 

A Fat Man's Prayer
av Victor Buono


Lord, My soul is ripped with riot
incited by my wicked diet.
«We Are What We Eat,» said a wise old man!
and, Lord, if that?s true, I?m a garbage can.
I want to rise on Judgment Day, that?s plain!
But at my present weight, I?ll need a crane.
So grant me strength, that I may not fall
into the clutches of cholesterol.
May my flesh with carrot-curls be sated,
that my soul may be polyunsaturated
And show me the light, that I may bear witness
to the President?s Council on Physical Fitness.
And at oleomargarine I?ll never mutter,
for the road to Hell is spread with butter.
And cream is cursed; and cake is awful;
and Satan is hiding in every waffle.
Mephistopheles lurks in provolone;
the Devil is in each slice of baloney,
Beelzebub is a chocolate drop,
and Lucifer is a lollipop.
Give me this day my daily slice
but cut it thin and toast it twice.
I beg upon my dimpled knees,
deliver me from jujubees.
And when my days of trial are done,
and my war with malted milk is won,
Let me stand with the Saints in Heaven
In a shining robe?size 37.
I can do it Lord, If You?ll show to me,
the virtues of lettuce and celery.
If You?ll teach me the evil of mayonnaise,
of pasta a la Milannaise
potatoes a la Lyonnaise
and crisp-fried chicken from the South.
Lord, if you love me, shut my mouth.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits